Artist Statement // Bio // Masterplan
ARTIST STATEMENT
Jeg er en multimedial kunstner med røtter i Chiles antifascistiske folkebevegelse, oppvokst i Oslo Sør.
Som tiåring havna jeg i bydelens og etterhvert Osloundergrunnens hiphopmiljø. Her ble jeg først introdusert
for kunst og dens rolle som et verktøy for forstyrrelse, endring og tilhørighet.
Min konfronterende,
revolusjonære og intervensjonelle tilnærming kommer fra min tid som rastløst gatebarn i okkuperte hus,
fengselsceller og outsider-miljøer.
Å være sønn av den eksil-chilenske diasporaen preger i stor grad arbeidet mitt, som spenner mellom musikk,
video, publikasjoner, installasjoner, performance og uautorisert kunst i offentlig rom. Min praksis er forankret
i solidaritet, dekolonialisme, maktkritikk og reflekterer en dyp lengsel etter rettferdighet, frihet og tilhørighet.
Under bachelorløpet i grafisk design og illustrasjon ved KHIO var jeg på utveksling ved Facultad de Artes,
Universidad de Chile i Santiago. Der fordypa jeg meg i den revolusjonære studentbevegelsen, autonome
antifascistiske nabolag, samlet ressurser og referanser til å utforske i norsk kontekst, i et Europa på Autobahn
mot autoritarisme.
STIKKORD
UTENFORSKAP // DEKOLONIALISME // FRIHET // MOTKULTUR // ANTIFASCISME // HIPHOP
--------------
Masterplan
ABSTRAKT
Foreløpig er jeg i utprøving og eksperimentering fasen av masterprosjektet mitt, jeg har ikke landa noe konkret
tematikk enda, og er noe rådvill på hva jeg vil. Jeg er interessert i å finne måter å jobbe med min egen oppvekst
i utenforskap, undergrunn og kriminalitet, formidle våre underklasse-perspektiver, historie og styrken vi bygde i
fellesskapet/utenforskapet.
Jeg stillte ut min egen historie på Seilduken i uke 42 med utstillinga Dette Er Personlig, noe som ga mersmak,
erfaringa min var at noe funka bedre enn aant rent teknisk og ut/inntrykkmessig. Å jobbe med noe personlig
som utgangspunkt i relasjon til de store spørsmåla som utenforskap, tilhørighet, system-svikt og -vold, drap,
død, politisk forfølgelse/sensur, krig og fred og sånn, har jeg erfart at er en god tilnærming til komplekse temaer.
Jeg vil fortsette å utforske/utfordre meg selv til å tilnærme meg disse spørsmåla med en nærere tonalitet, mer
personlig relasjonalitet og taktilitet.
MASTERPROSJEKT-BESKRIVELSE
Jeg vil videre utforske relasjonen utenforskap har til sted, rom, offentlig diskurs, oppfatning og ivaretakelse.
Når jeg snakker om utenforskap så refererer jeg i stor grad til min egen og mine venners oppvekst i drabantbyen
Søndre Nordstrand på Oslo sør-østkant og over hele Oslo øst. Hvordan informerte vår relasjon til tilhørighet til
gitt rom, fellesskap og samfunn, samt mangel på sådan, vår utvikling, livssituasjon og forståelse av oss selv og
verden.
Det løftes for tiden bevissthet rundt drapet på Benjamin Hermansen og Victor Lopez via TV-serien Etter
Benjamin (NRK) og podcastserien Glem ikke Victor (Svarttrost), saker som fundamentalt endra lokalmiljøets
selvoppfattelse, relasjon til storsamfunn og fellesskapsfølelse. NRK-serien har fått mye kritikk fra Holmlianere
som levde gjennom disse hendelsene for sin mangel på respekt, nærhet og sannhet i skildring av en virkelighet
vi følte på kroppen. Dette forteller meg mye om viktigheten av å jobbe respektfullt og nært med de påvirkede av
en såpass nær tematikk, hvordan man som utenforstående fort kan havne i en relasjonell-maktskeivhet der man
ekstraherer det man selv tenker er spennende eller viktig for et narrativ man selv ikke forstår kompleksiteten av
eller relaterer til direkte og forkaster mennesker og perspektiver som kan gi kompleksitet til verket.
Det er en pågående ghettofisering, militarisering og politisering av Søndre, vi er ofre for stadige kutt i alle
fritidstilbud til barn, unge og senior, samt skrinlagte planer for utbygging av nye skoler i bydelen, på tross av at
eiendomsbaronene stadig bygger ut flere leiligheter, uten å ta i betraktning at vi som skal bo i disse små
leilighetene må ha arenaer å eksistere på. I disse dager har AP gått inn for å flytte Politihøyskolen til Søndre, en
bydel hvor barna våre allerede tortureres med politihelikoptre flyvende over hodene våres 10-30 ganger daglig,
som om vi lever i en krigssone, fordi politiets beredskapssentral er lagt til Taralrud, et steinkast utenfor
Oslogrensa.
Forrige uke hadde politiet en parade på Holmlia med helikoptere, hester og biler i full utrykning i ekte
copaganda-stil. I tillegg er det tatt initiativ til å sette opp varige politiposter på både Mortensrud, Bjørndal og
Holmlia. Jeg ser dette som en skremmende utvikling i retning totalitarisme i, og militarisering av landets fattigste
bydel, med mest trangboddhet og unge utenfor arbeidsliv og utdanning.
Dette er punkter jeg vil utforske og fordype meg mer i neste semester, før jeg konkretiserer tematikken for
masterprosjektet mitt. Som aktiv i lokal-organisering med både byøkologisk nabolagshage, utenforskaps-
problematikk og protester mot de enorme kuttene byrådet påfører våre unge, har jeg holdt workshops innen
kreativ skriving, graffiti, politikk og rap i bydelen i mange år. Mitt engasjement for Søndre kommer fra nettopp min
oppvekst her, noe som potensielt kan gi meg en nærhet til lokalmiljøets utfordringer og kompleksitet.
Neste skoleår kommer jeg til å være ute med pappaperm, da jeg får mitt 4 barn, tiden vil jeg bruke på både familien,
videre utforske denne tematikken ved å engasjere meg mer i de lokale initiativ som fremdeles eksisterer. Det er
viktig for meg å personliggjøre oss som lever i disse store utfordringene, å gi den manglende definisjonsmakten
tilbake til lokalmiljøets befolkning, menneskeliggjøre områdene, tallene og skikkelsene som nyhetene maler som
skumle og farlige.